Et alt for langt blogginnlegg!

Nesten to uker har gått uten at marie unsvåg har gitt lyd fra seg. Hva skjer? Lever hun? Er hun fortsatt i Afrika? Har hun gått seg vill i jungelen? Er hun syk, kanskje?

Saken er den, mine venner, at vi ikke har internet for tiden. Det går faktisk ann, skjønner dere, å leve uten internett. Ryktene sier internet melder sin ankomst i den nye leiligheten på søndag. vi har nemlig flyttet. Ny leilighet, ergo nada internett. Jaja.

Her kommer nå et alt for langt blogginnlegg om de siste to ukene her i Dakar. Følg med - eller gjør noe annet istedet.


Først ut - Rally Dakar
Forrige torsdag. For en dag. For en RAR dag. Det hele startet da vi våknet, og den eneste personen i huset - utenom kristine og meg - var hushjelpen, Nima. Hvor var Vildene og Jerome? Skulle vi på jobb? Skulle vi ikke på et eller annet presbyterian meeting? Rart. Så kom plutselig en mann inn og sa " hello. one of you have to go with me. there is'nt enough room in Jeromes car. ok?" Jaaavel. Før jeg visste ord av det, satt jeg i en bil med fire fremmede brasilianere på vei til "the presbyterian meeting", på vei ut i ingenmannsland.

Denne nokså rare bilturen tok over 3 timer, (Heldigvis fikk jeg en banan!) men ikke fordi det gikk sakte. Neida. mannen som kjørte, valgte å ligge i 130 i 50-sonen. Det er spennende kjøring. Rally Dakar? føltes sånn, tror jeg. Etter et lite stopp hos en familie - som alle utenom jeg kjente - dro vi videre til huset til Pastor Marco. "javel, så her skal vi ha dette møtet?", tenkte jeg. men neida. der skulle vi spise. og det skulle vi gjøre når alle hadde kommet frem. det var visst flere timer til, det. Smart som jeg er, allierte jeg meg med en halvgammel dame, ved navnet Rosa, og sammen drakk vi mangojuice (NAM!) og plukket skjell på stranden. rart. absurd. koselig.

Så - etter en biltur, familiebesøk, strand, mangojuice og endelig mat - dro vi videre. Var det ikke rally tidligere, var det rally nå. Hu hei, som det gikk! Møtet skulle finne sted i jungelen, i et lite murhus, langt fra all sivilisasjon. hompetitten hompetatten. nå skjønner jeg teksten i den sangen. Så satt vi der, 30 stk, to norske, resten brasilianske og senegalesiske, og hadde the presbyterian meeting. Det bestod forøvring av andakt, sang og bønn. masse bønn. presbyterianere liker å be. i flere timer i strekk, fant vi ut.

"Jobb" har blitt jobb.
Dagsenteret skal få nye lokaler, og holder stengt inntil det er funnet. "En ukes tid", blir vel fort minst tre uker, kjenner jeg den afrikanske kulturen rett. Mandag startet derfor Kristine og jeg våre nye karrierer - som lærere ved skolen ABC-children. Det er en kristen skole, et billigere alternativ enn de andre skolene i Dakar. I forhold til dagsenteret, er dette JOBB. Jeg og en annen afrikansk dame, har en klasse med ca 30 elever på 4-7 år. tror jeg. er faktisk litt usikker. så langt har vi sunget (dvs. de skriker så høyt de kan), hatt gym, litt fransk og mye fargelegging. Hvilken farge skal egentlig juletreet ha? Rosa? Oransje? Det er visst ikke selvsagt at treet skal være grønt. Har de egentlig sett et juletre før? For tiden er jeg altså lærer. Mye lyd. Mye energi. Mye svette. Mye morsomt. Et yrke for meg? njaa..usikker.

Godteristopp!
Tro det eller ei - siden starten av november (den 1.?) har vi ikke spist godteri (eller potetgull eller popcorn eller sånne godterilignende ting) og vi er veldig stolte, og ikke minst overrasket over oss selv. Hvem skulle tro at vår viljestyrke var så sterk? På tross av forferdelige resultater på avstemningen, har jeg holdt ut. Kanskje fortsetter vi etter nyttår? eller kanskje ikke.
Konklusjon: skuffet over bloggleseres manglende tro på meg. stolt over egen selvdisiplin. flott marie.

Rastaflettepress
Et nytt ord smelles herved inn i vokabularet. Rastaflettepress. En gutt på dagsenteret kommenterte at jeg hadde fint hår, men la til at det hadde vært enda finere med rastafletter. han tilbød seg også å lage det, men jeg takket pent nei. Hushjelpen vår, lurte på om hun kunne få håret mitt til Tabaski. En høytid der alle muslimer må ha nye klær, ny frisyre, nye sko..dere skjønner tegningen. Men nei, tror jeg vil ha håret mitt selv. Rastafletter? hmm.. Kanskje en ny avstemning passer seg..

Flytting
Jess. det er derfor vi ikke har internett. Ny leilighet. Uten internett. Hvorfor kan jeg skrive nå, da? jo. nå sitter jeg i stuen til Reidun, mentoren vår. Her er det Cola og pizza. nam. (ps. cola er ikke godteri ifølge godteri-loven.) Selv, tror jeg vi skal få internet i løpet av helgen. ryktene sier så... men i afrika vet man aldri helt sikkert, har jeg følelsen av.. Må forresten legge til av vi har løver 3 minutter unna leiligheten. helt sant. en stor park. og inni parken er det en egen park for skumle afrikadyr. de gleder jeg meg til å se. woho. løver altså. da er man virkelig i afrika. enda en fin ting med det nye hjemmet vårt - det er ingen moskéer i nærheten. ble litt lei av å våkne av sang derfra hver natt. ellers hyggelig.

HVA? ET SÅ LANGT INNLEGG UTEN ET ENESTE BILDE? ER DET MUUULIG? JA. DET TAR FAKTISK SÅ LANGT TID HER, AT JEG IKKE GIDDER. MEN DET KOMMER SENERE. JEG LOVER. VI TAR MANGE FINE BILDER OM DAGEN. BARE VENT TIL INTERNETT KOMMER I DEN NYE LEILIGHETEN. DA BLIR DET BILDER DA. LEV I SPENNING SÅ LENGE!

Over og ut! Stor klem fra Marie <3