Tiden flyr i godt lag!

Du slette tid. I morgen er det Desember. Velger å bruke en stor D. Desember. En kalender er allerede snudd, en annen er hengt opp på veggen. Vi har nemlig fått en pakkekalender med oss av Mamma. Hurra. Den er ihvertfall koselig å se på. Inni er det kanskje mamba og rosiner? Hvem vet? Hilde Unsvåg overrasker stadig, sier nå jeg.

Adventskalender. Takk, Mamma <3>

Rommet vårt må faktisk få et lite avsnitt. Det er rett og slett helt sykt koselig. Det er nymalt, hvitt, og med STORE høye skap, malt i hvit-beige-rosa. Ååå, jeg liker det så godt. Også har vi dekket speilet med julepynt: lyssynge og juletreglitter. Flottflottflott! Som om ikke det var nok, har vi hengt en julestrømpe på veggen – vi har jo ingen peis å henge den på – og så har vi satt frem to sjokoladekalendere. Det fikk vi nemlig på Gus før vi dro. FOR en måned dette skal bli...

Kristine, godt fornøyd med både sjokoladekalender OG pakkekalender!

Igår og idag har vi brukt litt (eller egentlig ganske mye) tid på å skrive julekort. De må jo sendes tidlig, om de skal komme seg hele veien til Norge, eller ”La Norvège”, som vi skrev på konvoluttene. Kanskje får DU et kort i posten en gang sent i desember? Eller mars. Eller aldri. Man vet liksom ikke helt med posten her, føler jeg. Kort skal i hvertfall sendes. Det er sikkert og visst.

Julekort-skriving og klipping. Legg merke til fin pynting av speilet i bakgrunnen...

Ellers - på tross av nedbrytende stemmeresultater – har både jeg og Kristine overlevd en hel måned uten godteri. Gurimalla. Sitatet ”ååå, nå fikk jeg lyst på skolekritt” har blitt en gjenganger. Vi var nemlig så lure at vi kjøpte med oss en pose skolekritt fra flyplassen i norge. Namnam. Salt lakris er det ikke mye av her nede. Og nå kan vi spise det om ikke mange timer... (Kristine prøvde seg forøvrig igår med ”vi skal ikke bare spise étt da, Marie?” men jeg satte foten ned, og sa nei.) Derimot kom hun nettopp med forslaget om at vi skal holde oss våkne til klokken tolv, så vi kan spise noen skolekritt som oppladning til neste dag:) morsom idé.

Kristine "skal vi spise skolekritt" Abelson

Vi er klare for desember, og på tross av at dette kommer til å bli alt annet enn en tradisjonell norsk julefeiring, holder vi motet og humøret oppe:)

Julestemning? nei. God stemning? ja.
Legg forresten merke til armen min. Er den bittelitt brun daaa?

Kristine rapporterer: Tabaski!

Det var med en baguettbit i hånden og tørkle på hodet at jeg og Marie satte oss i bilen på vei ut i en av Dakars mange forstader for å feire Tabaski, en muslimsk høytid.

Klare for Tabaski - og vi har aldri før fått flere komplimenter.
Helt sant!

Vi visste virkelig ikke hva vi kunne forvente oss etter å ha sett geit etter geit blitt slaktet rett utenfor huset vårt tidligere på dagen. Skulle vi spise dette? Ville det være noe rare sermonier med geiteblod? Ikke visste vi, men da vi ankom stedet vi var invitert til ble vi satt inn på et lite rom og vi ble omsider servert litt drikke, noe jeg og Marie satt STOR pris på. Selvom det var noen tvilsomme isbiter i glasset var det på ingen måte et spørsmål om vi skulle la være å drikke det. Vi sier nemlig sjeldent nei til kald Cola!

Ellers var det også en del andre i rommet. Egentlig var de fullt klar over at vi ikke kunne noe Wolof, men det var allikevel det de snakket til oss, akkurat som om vi forstod det. Vi nikket og smilte og greide alltid på en eller annen måte å komme oss helskinnet ut av situasjonen. Allikevel var det en situasjone jeg ikke taklet like bra da en mann spurte om jeg ville bli værende i Dakar og gifte meg med han. Jeg takket pent nei, lo noe anstrengt og føyde til at jeg hadde kjæreste i Norge. Mer snakket jeg ikke med han den formiddagen for å si det sånn. Det er utrolig hvilken effekt det har å si at man har kjæreste altså, og i en taxi her om dagen måtte vi til og med si at vi var gift. Jeg og Marie har nesten vanskelig for å skille mellom løgn og sannhet av og til, ettersom vi dikter opp akkurat som det passer oss til folk vi ikke vil snakke med.

Uansett, maten vi spiste der var ganske så god om jeg skal si det selv. Måltidet bestod av brød, ett stort fat med mat, ikke bestikk og ikke drikke. Tror vi klarte oss ganske bra. Fingertuppene mine lukter forøvrig middag enda, så jeg blir støtt og stadig minnet på hva vi spiste…

Etter middagen stod teen for tur. Ikke bare én, men tre. Alle gode ting er tre sier nå bare jeg. Denne senegalesiske teen som blir servert i tre omganger er faktisk veldig god. Anbefales! Etter vel 3 timer på tabaski-besøk gikk turen hjemover. Det skal sies at folk så veldig rart på Marie og meg der vi gikk med disse draktene, og vi så egentlig ganske rart på hverandre også. Ganske flaut var det da vi gikk til bilen og måtte ta musekritt siden vi ikke hadde så mye å gå på i skjørtet, men morro var det da.

Gutter kledd i finstasen :)

Kort oppsummert er Tabaski en feiring av at Abraham ofret Ismael. Så vet dere det.
(Men gjorde han egentlig det?)

En av tusen hauger med gjeiteskinn

fire bilder er bedre enn ingen bilder...

Lykkelige barn i fornøyelsespark

Vi fant noen fine klipper :)

noen (hypre) barn i klassen min

Lykketroll?

Et alt for langt blogginnlegg!

Nesten to uker har gått uten at marie unsvåg har gitt lyd fra seg. Hva skjer? Lever hun? Er hun fortsatt i Afrika? Har hun gått seg vill i jungelen? Er hun syk, kanskje?

Saken er den, mine venner, at vi ikke har internet for tiden. Det går faktisk ann, skjønner dere, å leve uten internett. Ryktene sier internet melder sin ankomst i den nye leiligheten på søndag. vi har nemlig flyttet. Ny leilighet, ergo nada internett. Jaja.

Her kommer nå et alt for langt blogginnlegg om de siste to ukene her i Dakar. Følg med - eller gjør noe annet istedet.


Først ut - Rally Dakar
Forrige torsdag. For en dag. For en RAR dag. Det hele startet da vi våknet, og den eneste personen i huset - utenom kristine og meg - var hushjelpen, Nima. Hvor var Vildene og Jerome? Skulle vi på jobb? Skulle vi ikke på et eller annet presbyterian meeting? Rart. Så kom plutselig en mann inn og sa " hello. one of you have to go with me. there is'nt enough room in Jeromes car. ok?" Jaaavel. Før jeg visste ord av det, satt jeg i en bil med fire fremmede brasilianere på vei til "the presbyterian meeting", på vei ut i ingenmannsland.

Denne nokså rare bilturen tok over 3 timer, (Heldigvis fikk jeg en banan!) men ikke fordi det gikk sakte. Neida. mannen som kjørte, valgte å ligge i 130 i 50-sonen. Det er spennende kjøring. Rally Dakar? føltes sånn, tror jeg. Etter et lite stopp hos en familie - som alle utenom jeg kjente - dro vi videre til huset til Pastor Marco. "javel, så her skal vi ha dette møtet?", tenkte jeg. men neida. der skulle vi spise. og det skulle vi gjøre når alle hadde kommet frem. det var visst flere timer til, det. Smart som jeg er, allierte jeg meg med en halvgammel dame, ved navnet Rosa, og sammen drakk vi mangojuice (NAM!) og plukket skjell på stranden. rart. absurd. koselig.

Så - etter en biltur, familiebesøk, strand, mangojuice og endelig mat - dro vi videre. Var det ikke rally tidligere, var det rally nå. Hu hei, som det gikk! Møtet skulle finne sted i jungelen, i et lite murhus, langt fra all sivilisasjon. hompetitten hompetatten. nå skjønner jeg teksten i den sangen. Så satt vi der, 30 stk, to norske, resten brasilianske og senegalesiske, og hadde the presbyterian meeting. Det bestod forøvring av andakt, sang og bønn. masse bønn. presbyterianere liker å be. i flere timer i strekk, fant vi ut.

"Jobb" har blitt jobb.
Dagsenteret skal få nye lokaler, og holder stengt inntil det er funnet. "En ukes tid", blir vel fort minst tre uker, kjenner jeg den afrikanske kulturen rett. Mandag startet derfor Kristine og jeg våre nye karrierer - som lærere ved skolen ABC-children. Det er en kristen skole, et billigere alternativ enn de andre skolene i Dakar. I forhold til dagsenteret, er dette JOBB. Jeg og en annen afrikansk dame, har en klasse med ca 30 elever på 4-7 år. tror jeg. er faktisk litt usikker. så langt har vi sunget (dvs. de skriker så høyt de kan), hatt gym, litt fransk og mye fargelegging. Hvilken farge skal egentlig juletreet ha? Rosa? Oransje? Det er visst ikke selvsagt at treet skal være grønt. Har de egentlig sett et juletre før? For tiden er jeg altså lærer. Mye lyd. Mye energi. Mye svette. Mye morsomt. Et yrke for meg? njaa..usikker.

Godteristopp!
Tro det eller ei - siden starten av november (den 1.?) har vi ikke spist godteri (eller potetgull eller popcorn eller sånne godterilignende ting) og vi er veldig stolte, og ikke minst overrasket over oss selv. Hvem skulle tro at vår viljestyrke var så sterk? På tross av forferdelige resultater på avstemningen, har jeg holdt ut. Kanskje fortsetter vi etter nyttår? eller kanskje ikke.
Konklusjon: skuffet over bloggleseres manglende tro på meg. stolt over egen selvdisiplin. flott marie.

Rastaflettepress
Et nytt ord smelles herved inn i vokabularet. Rastaflettepress. En gutt på dagsenteret kommenterte at jeg hadde fint hår, men la til at det hadde vært enda finere med rastafletter. han tilbød seg også å lage det, men jeg takket pent nei. Hushjelpen vår, lurte på om hun kunne få håret mitt til Tabaski. En høytid der alle muslimer må ha nye klær, ny frisyre, nye sko..dere skjønner tegningen. Men nei, tror jeg vil ha håret mitt selv. Rastafletter? hmm.. Kanskje en ny avstemning passer seg..

Flytting
Jess. det er derfor vi ikke har internett. Ny leilighet. Uten internett. Hvorfor kan jeg skrive nå, da? jo. nå sitter jeg i stuen til Reidun, mentoren vår. Her er det Cola og pizza. nam. (ps. cola er ikke godteri ifølge godteri-loven.) Selv, tror jeg vi skal få internet i løpet av helgen. ryktene sier så... men i afrika vet man aldri helt sikkert, har jeg følelsen av.. Må forresten legge til av vi har løver 3 minutter unna leiligheten. helt sant. en stor park. og inni parken er det en egen park for skumle afrikadyr. de gleder jeg meg til å se. woho. løver altså. da er man virkelig i afrika. enda en fin ting med det nye hjemmet vårt - det er ingen moskéer i nærheten. ble litt lei av å våkne av sang derfra hver natt. ellers hyggelig.

HVA? ET SÅ LANGT INNLEGG UTEN ET ENESTE BILDE? ER DET MUUULIG? JA. DET TAR FAKTISK SÅ LANGT TID HER, AT JEG IKKE GIDDER. MEN DET KOMMER SENERE. JEG LOVER. VI TAR MANGE FINE BILDER OM DAGEN. BARE VENT TIL INTERNETT KOMMER I DEN NYE LEILIGHETEN. DA BLIR DET BILDER DA. LEV I SPENNING SÅ LENGE!

Over og ut! Stor klem fra Marie <3

"Jobb" og sånt.

Vi har nå vært i Sengegal en halv måned, og denne uken har vi startet med jobben. eller "jobben" som jeg velger å kalle den. Fra rundt ni til to har vi vært på dagsenteret CTRS. Det er et senter for Talibé-gutter, som blir sendt på gaten for å tigge. De er hjemløse og kommer til senteret for å få frokost, lek og morro - uno er en sikker vinner, en dusj, omsorg og en liten andakt til slutt. Veldig fin arbeidsdag for oss, men ingen jobb. mer "jobb".

jeg smiler, jeg liker "jobben", jeg liker afrika.

GAEL - JEG HÅPER DU LESER DETTE!
På onsdag stod det et bordtennisbord på dagsenteret - og det skal visst fortsette å stå der. Så Gael - bare vent til jeg kommer til norge igjen. da blir det bordtennismatch i hallen. For idag fant jeg et skjult talent i meg selv, og måtte faktisk spille med venstre hånd for å ikke være så god. haha. dette skulle man ikke tro. "Det går nesten ikke ann å la guttene vinne, jo!? - sitat Kristine Abelson. Er guttene dårlige? Eller er Marie og Kristine sterke kandidater til norges bordtennis-landslag? Tviler litt på det siste, men det var veldig gøy. Vi blir overkjørt av gutta på fotballbanen...men ved bordtennisbordet - der er vi best! (..så langt.)

Fotball har det altså blitt mer av denne uken. Gøy! Hver onsdag og fredag setter vi kursen mot fotballbanen. Stranda. Fy flate så varmt det kan bli. Sol, svette, sand, mer sol, mer svette. og mye latter. Kristine har så langt imponert stort! Tro det eller ei, jenta scorer mål etter mål...

"Terrible day is coming..." Dette sa Enock her om dagen. Det er visst Tabaski snart. Ryktene (Enock) sier at det er en dag der det er blod over alt, sauer slaktes og muslimene feirer et eller annet. merker jeg ikke vet så mye om dette. mer info kommer...

"Terribleday is coming..."

Livet er absolutt levelig her i Dakar. Vi koser oss med "jobben" på dagsenteret, og denne uken har vi på toppen av det hele tilbragt hver ettermiddag på stranden. Tenk dere det! Stranden i november! fantastisk!

La plage de Yoff

Jeg vil og legge til at jeg leser mye her nede. Er nå ferdig med "P.S I love you", og har begynt på "Drømmehjerte" av Cecilia Samartin. Så vet dere det. fine bøker. anbefales.

Det var det fra Dakar. over og ut <3

Etter nærmere betraktning...

...har vi funnet ut at "pinlig stillhet" ikke finnes i Afrika. Vi satt i en strand-hytte på stranden, en afrikansk veltrent gutt/mann kom forbi, pratet litt, satt seg ned..og så skjedde ingenting. rart. vi sa ikke et ord. han sa ikke et ord. Skulle vi be han gå? skulle vi starte en samtale? på engelsk? på norsk? på fransk? pinlig stillhet var ihvertfall ikke noe han brydde seg om.
...har vi med stor glede lagt merke til at temperaturen er på vei ned! Deilig. Det er akkurat passe varmt, men man våkner ikke og gisper etter luft. Badetemperaturen er fortsatt perfekt og kveldene er bittelitt kjøligere. Deilig!
...har vi skjønt at TATA-bussen (rutebuss, koster 1kr) ikke er noe for oss. En strekning man kunne gått på 20 min tok ca. en time, med stopp, tut, nesten-kræsj, ordentlig kræsj, fram, tilbake og en Kristine som tenkte i sitt stille indre "nå kaster jeg opp snart..." Fin opplevelse, men som kanskje ikke helt frister til gjentagelse!?
...har vi erfart at å spise med hendene - rettelse - én hånd - ikke er barebare! Søl, latterkrampe, kliss, ris overalt, mer latter....en vanskelig, men dog morsom kombinasjon!
...har vi oppdaget tidenes luksussted i Dakar. Helt på tuppen av "Downtown", ytterst i Dakar, lå et utrolig finthotellområde (5* selvfølgelig) med basseng, strandlinje, palmer, utsikt til Gorée Island, resturanter i vannet...åååå...der vil jeg bo en dag eller to!
...Har vi innsett at det er både riktig og viktig å prute på taxi'en så vi får den 5 kroner billigere. hehe.
...er stemningen god:)

Et veldig fint hotellområde i Sandaga - Downtown

Stranda... ok pluss!

Søndagsfrokost! legg merke til nyinnkjøpte afrikabukser i bakgrunnen...

Kristine på stranden :)

Nå vet vi hvordan Moses hadde det i ørkenen...

En uke har gått, og vi har blitt varme i trøya. VELDIG varme i trøya faktisk. for oss bleke nordmenn, er det litt av en overgang å komme fra minusgrader til 30 varmegrader! Det kan til tider bli litt for varmt, når man for eksempel går rundt på marked, er i en kirke uten air-condition eller sitter i en skinnsofa mellom to kraftige damer.. På en annen side er varmen fin å ha - når man kan dra på stranden hver dag, bade i vann med temperatur på 25 grader eller mer, spise god frukt og la genseren ligge igjen hjemme:) Vi klager ikke og smører oss med tålmodighet - og høy solfaktor!

kristine i en taxi - litt varmt!

Siden sist har vi
...badet mye og lenge
...vært på utekonsert med et afrikansk kirkekor
...flyttet inn hos Vildene og Jerome - veldig hyggelige mennesker!
...vært på flere markeder
...svettet
...ikke blitt syke
...spilt Uno med Enok, sønnen til Vildene og Jerome
...tatt taxi alene
...funnet et fransk supermarked
...spist papaya med lime
...hengt opp myggnetting over sengene
...blitt vekket av moskéer om natten
...klart å bli ganske godt kjent i byen!

Noen barn vi møtte på utekonserten..

Utsikt over litt av byen(?) fra et fyrtårn...

Vi lever fortsatt!

De første dagene i Dakar er nå vel gjennomført! Vi kom frem torsdag kveld, og ble hentet på flyplassen av Reiduns familie. Reidun er en norsk dame som jobber i Dakar på en gjestehus for misjonærer. ca. her bor hun med mannen sin Harry - som er nederlandsk, tror jeg, og to av sine fire barn: Natalia og Iwan. Frem til mandag, skal vi bo i deres hus og bli bedre kjent med familien.

Kort oppsummering av dagene så langt:

Torsdag
- Ankomst Senegal
- 31 grader
- Hjem til Reiduns familie
- Sove

Fredag
- Omvisning på gjestehuset
- En tur på et marked
- Stranda!!! Som å bade i et badekar...
- Middag på en brasiliansk resturant
- Mer søvn

Lørdag
- Flere markeder. Det ene var 2 km langt. puh.
- Stranda - igjen! Fortsatt varmt og deilig.
- Middag i huset til Reidun
- Strømbrudd, som førte til en tidlig kveld...
- Enda mer søvn? jatakk.

Idag er det søndag og siste dag i dette huset. I morgen flytter Kristine og jeg inn hos vertsfamilien vår; Valdene og Jerome. Vi møtte de på stranden igår, og det var to veldig hyggelige mennesker. I tillegg hadde de verdens søteste barn. ååh. også gleder meg til å pakke ut, jeg er så dårlig på å holde det ryddig i kofferten...

Fransken er allerede mye i bruk, og det er skikkelig gøy. Det samme er solfaktor 30, noe som ikke er like gøy. Men man klager ikke på været når det medfører at man kan gå på stranden hver eneste lørdag, enten det er sommer eller vinter. Det er sesong for vannmelon i disse dager, noe jeg er veldig fornøyd med. namnam.

Bilder kommer senere. internettet er litt tregt i dette huset..menmen.. Kan ihvertfall opplyse om at jeg absolutt ikke har blitt brun ennå. heller blek enn rød, sier når jeg.

<3